Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Det kan skje noe akutt med foreldre eller søsken, eller situasjonen kan være kronisk og en del av hverdagen, som for eksempel:
- psykisk sykdom, fysisk sykdom eller skade
- misbruk av alkohol eller andre rusmidler
- når noen av de nærmeste dør
- samlivsbrudd
- demens
- store økonomiske utfordringer
- å være vitne til vold i familien
- forelder som sitter i fengsel
De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan melde seg i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problem, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn blir utsatt for flere belastninger samtidig, så øker det sannsynligheten for at barnet utvikler egne problem.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av om dine barn kan regnes som pårørende:
- Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
- Hvordan er barnet påvirket av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du trur handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svara på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.
Hvordan støtte barn eller ungdom?
- sørg for forutsigbarhet og trygghet ved å fortelle barnet hva som skjer.
- oppretthold hverdagsrutinene så langt det lar seg gjøre.
- vær tilgjengelig, åpen og inkluderende, la barnet ta del i fellesskapet.
- prøv å sette deg inn i hvordan barnet forstår situasjonen.
- ikke press barnet til å snakke.
- prioriter tid med barnet og gjør ting sammen med barnet.
- vis at det er greit at søsken reagerer forskjellig på det som skjer.
- legg til rette for positive opplevelser med jevnaldrende.
- innhent støtte fra andre voksne personer ved behov
Kommunens plikt
Kommunen har plikt til å legge til rette for å fange opp og følge opp barn som pårørende.
Fastlegen og andre helse- og omsorgstjenester har plikt til å:
- Identifisere og dokumentere barn som pårørende
- Etterspørre barn som pårørendes behov for informasjon og oppfølging, og gi foreldrene råd og veiledning
- Snakke om viktigheten av barns behov og rett til å vite om sykdommen og behandlingen. Hjelp eventuelt med hvordan man kan snakke med barna på en alderstilpasset måte.
- Snakk om hvordan sykdommen påvirker hverdagslivet og kontakten med barna og hvordan foreldrerollen kan påvirkes
- Oppfordre foreldre/foresatte til å informere barnehage / skole og andre viktige voksne i barnets omgivelser
- Tilby familiesamtale
- Vurdere om det er behov for mer omfattende hjelpetiltak, og henvise til riktig instans
Helsestasjonen har plikt til å:
- Gi informasjon og veiledning til foreldre om hvordan møte og ivareta barn og ungdom i situasjonen
- Samtale med barnet/ungdommen, eller med hele familien
- Samarbeide med, og dele relevant informasjon til f.eks. barnehage/skole eller andre som er rundt barnet, etter samtykke fra foresatte.